Det er ikke alltid jeg er i topphumør. Faktisk, så er det ganske ofte jeg ikke er i humør til å gjøre noe. Jeg har vel bokstaveligtalt alt jeg trenger, nesten i hvert fall, så jeg har ikke mye å klage over. Men alle har problemer, også de som har alt de trenger. Noen ganger kan jeg sitte helt alene og plutselig faller det en tåre ned på tastaturet. Det er nok en god del historie og minner som gjør at jeg er så emosjonell av meg. Jeg liker jo ikke å gråte, men noen ganger så må det bare ut.

Når jeg tenker meg om så er jeg faktisk ganske heldig. Jeg er som oftest ikke lei meg så lenge. Det handler bare om et par tårer, så går det over ganske fort. Først og fremst fordi jeg har en utrolig snill og omtenksom søster. En kjæreste som betyr utrolig mye, og alle mine fantastiske venner som alltid er der for meg. Uten de så hadde det meste vært ganske vanskelig.

I tillegg har jeg bloggen. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten bloggen og alle mine gode lesere. Det er sikkert mange som sier "Jeg elsker bloggleserne mine, dere betyr alt for meg!", og det er greit det, men jeg setter faktisk så utrolig mye pris på dere. Jeg klarer så vidt å beskrive det med ord, men dere er bare så utrolig gode og snille mot meg. Når jeg er lei meg vet jeg at jeg bare kan klikke meg inn på bloggen, se at statistikken har steget og at det har kommet en hau med nye kommentarer. Det er så godt å trøste seg på slikt. Jeg blir så glad ♥

Og hvis dere ikke har sett det før; så har jeg laget en egen kategori som heter "Mine fantastiske lesere", hehe. Jeg bare måtte... Puss & kram!

et år gamle bilder...