Dette innlegget er skrevet av min venn LARISSA ♥  Anbefaler dere alle til å lese hele innlegg for det er utrolig fint!

Ofte når ting er vanskelig har vi mennesker en tendens til å bygge en mur rundt oss.Vi tar avstand fra andre mennesker. Vi er tilstede, men vi slipper ikke menneskene rundt oss helt inn. Det er lettere å gjemme bort det som ligger i mørket, enn å åpne seg og snakke om det. Jeg vet ikke om det er slik for alle, men sikkert en del. Hvorfor er det så enkelt å gå rundt og bære på noe tungt, uten å snakke ut om det? Vel, det er ikke fordi vi ikke har noen å snakke med, men mest fordi vi ikke vil snakke med noen om det. Av og til er det lettere å skylde på andre og si at de ikke er der for deg, enn å se at det er du som hindrer dem i å nå ut til deg.

Å virkelig kjenne seg selv, vite hvor grensene dine går, og forme dine egne mål i livet, er ikke like enkelt som det høres ut som. Det kreves en innsats. Det er mye enklere å se på at andre oppnå drømmene sine, enn å reise seg og gjøre noe med det selv. Jeg sier alltid til de rundt meg, og meg selv innkludert at "Ord betyr ingenting hvis man ikke har handlinger som støtter disse ordene", og jeg står på med mitt. Jeg kan bable og bable, men det betyr ingenting hvis ikke jeg kan utføre det jeg sier jeg skal eller vil. Det er skremmende på starten, men bare ta det lille steget, og tro meg du vil nå langt.

Jeg har lenge hatt en drøm om å kunne gi tilbake. I 2007/2008 merket jeg at ville ha mer enn det jeg trengte. Den nyeste jakken, skoen, mobilen, penger, pcen osv. Jeg begynte å legge merke til at min grådighet gikk utover alle rundt meg. Foreldrene mine ville gjerne gi meg hele verden, men jeg så at de ikke kunne. Etter det begynte jeg å tenke meg om. De fleste som kjenner meg vet hva som skjer med meg når jeg først begynner å tenke. Noe inni meg forandret seg. Tiggere som satt på bakken utenfor tbanestasjonen var ikke lengere bare "uteliggere", de var mennesker som trengte ekstra hjelp. Alle reklamene på tv-en om barn i nød var ikke bare "folk som vil ha penger", men barn som ikke har foreldre, mat, utdanning, og rett og slett ingenting, men fortsatt har det STØRSTE smilet i deres lille ansikt.

Jeg begynte i det små. Ga det lille jeg hadde, og ba til Gud. I dag er jeg en av lederne på et solidaritetsprosjekt som min kirke og et sammarbeidskirke har startet. Vi er fortsatt en liten gruppe, men det har begynt å utvikle seg. De fleste som kjenner meg vet at drømmen min er å bli psykolog. Jeg har også en annen drøm om å dra ut på frivilighetsarbeid, og virkelig gjøre noe. Jeg gjør det ikke for meg selv, men for mennesker der ute som virkelig trenger det. Hvis jeg kan få et barn til å smile, har jeg fått mer enn en kg gull.

If I can stop one heart from breaking,
I shall not live in vain;
If I can ease one life the aching,
Or cool one pain,
Or help one fainting robin
Unto his nest again,
I shall not live in vain.
-Not in vain, by Emily Dickinson

 Det handler om å gi, og aldri forvente noe tilbake.

Takk for meg!